tittelen sin med en naturlighet i nettopp det musiske.
”I samspill” kan oppleves som en serie, samtidig som de enkelte
verkene står for seg selv. Konteksten eller sammenhengen som
kunstnerne her har skapt, viser seg i overskuddsverket ”Fellesfag -
Sammensvergelse”, som de to beskriver som lekt fram i samarbeid.
Tittelen er en intern melding til alle som har opplevd tidligere
Kunst- og Håndverksskolens fellesfag, men det konkrete i tittelen
speiler også for oss andre betraktere det overskridende, positive i å
trå over i andres kreative prosesser, og motet og ydmykheten i både å
tilføre og hente en kjerne av noe nytt som ingen visste fantes.
Overskuddet i kunstprosjektet klinger også i de individuelle delene,
og Øyens og Rausteins verker har fellesnevnere i måten å
eksperimentere på, i konstruksjonen av rom, i de helt trivielle,
billige materialene som transformeres til noe eksklusivt og dermed
endrer blikkene våre overfor det vi ser.
Synnøve Øyens ”Observasjoner i rødt og grått” er broderier på lerret.
De minner om tredimensjonale tegninger i tekstil. Tråden er tvunnet,
to-farget ull, som gir optiske effekter i formen til de minimale
stingene. Noen av lerretene framstår på vrangen, og det nesten rufsete
uttrykket får en dobbel betydning. Stingene er på et vis skjødesløse,
men temmet inn i strenge rammer, og oppleves både som formstudier og
som tegn. Paradokset i det myke, ville på de strenge lerretene,
forvirrer og forfører. Vrengebildene får en semiotisk dimensjon ved at
de ligner skrifttegn på et hittil ukjent språk. De flerfargede bildene
”Besøk fra Polen” kan tolkes som en fortsettelse av tanken på dette;
vi ser noe nytt ved oss selv når vi får besøk. I tillegg har ”Besøk
fra Polen” en fargemessig, koloristisk tendens som streifer innom
forrige århundres modernisme – forenklingen av landskapet slik vi
kjenner det fra Thorvald Erichsen og Jakob Weidemann. Men i disse
seriene forlates historien, og bildene, som kan monteres i uttallige
varianter, strekker seg inn i en samtidig tradisjon der også idéene om
kunsten vekkes til live.
John K. Rausteins verk, ”Tetrapode 960.560.11.” er hundrevis av meter med
bomullslerret, enkelt stoff, foldet i ulike bredder og deretter sydd
fast i baktepper som så er festet til hverandre og drapert i ett
enormt stykke. Rausteins undersøkelser av det flyktige, bevegelige og
organiske i stoffene får en ny form i måten han evner å skape rom i
det endelige verket. Tittelen, som kan bety bølgebrytere; de enorme
betongelementene som lagvis og tett i tett beskytter oss landboere mot
havet, har også en annen opprinnelse; en firefoting blant
virveldyrene, tilpasset et liv på landjorden blant annet gjennom å
kunne puste med lunger, gir verket en organisk dimensjon. På nært hold
oppleves ”Tetrapode” som tynne stoffer og blikket kan følge små
detaljer, som en fold, et skjær av rosa i alt det hvite, en skygge som
danner rom i rommet. På avstand oppleves den ufattelige tyngden av
materialet, og dermed kontrasten mellom skjør og massiv. Tetrapoden
blir en påminnelse, en invasjon fra naturen. I likhet med Øyens
prosjekt blir begrensningene også sentrale arbeidsmetoder– materialene
presses i dobbel forstand til det ytterste, her i kraft av tyngden og
det vakre. Forvandlingen fra simpelt, annensorteringsstoff til det
barokke, overveldende og sensuelle i formene det har i verket, gir
”Tetrapode” et tvetydig preg; det vakre er avhengig av det stygge, og
verket gis liv idet det er så tungt at det faktisk faller.
